Mellom brødre – et møte på bedehuset
Mellom brødre – et møte på bedehuset

-Historien om bedehuset lever videre. Slik vi ser det har vi ikke kjøpt et hus. Vi viderefører det Gudshuset som er her, forteller Dmytro Ostanin.

Av Lars Martin Hol

Det er fredag ettermiddag og regner faller som så ofte før denne sommeren. Inne i Søreide bedehus står Alf Skeie, bedehusets siste formann, og Dmytro Ostanin, menighetsprest i Den russisk ortodokse kirke. I sommer kjøpte den ortodokse kirke bedehuset, men dette er første gang Ostanin er innenfor dørene. Skeie viser ham stolt rundt i lokalene som han har holdt ved like de siste 50 årene.

Skeie forteller at det er trist at bedehuset ikke lenger er i drift slik det en gang var. – Jeg ville ikke klart å holde det ved like lenger. Derfor er jeg glad for at den ortodokse kirke tar over og viderefører tradisjonen.

 

Bedehuset på Søreide
På midten av 30 - tallet begynte en forening, som den gang het Søreide og Sælen indremisjon, arbeidet med å reise et bedehus på Søreide. Lokalbefolkningen var med å samle inn penger, og 28. november 1937 var det klart for vigslingsfest på Søreide bedehus. Søndagen etter ble huset innvidd til kirkelig bruk. Her ble det feiret gudstjeneste frem til Nordås menighet flyttet inn i ny kirke på Søreide i 1973.

Skeie forteller om livet på bedehuset. Han forteller om basarer, konfirmasjonsfester og møter, mens han viser oss alle detaljene huset har å by på. Han minnes alle festene som ble holdt her. Han forteller om den gamle radioen som av og til ble brukt av søndagsskolen, og om en periode hvor skolen leide lokale på bedehuset. Spesielt under krigen var bedehuset flittig brukt. I årsmeldingen fra 1944 var det notert 150 samvær, og i 1943 hele 165.

Bygden Søreide hadde lenge trengt sitt eget forsamlingslokale, og gleden var stor da det stor ferdig. Da Søreide bedehus feiret 70 – års jubileum, ble bedehusets historie skrevet ned. I den står det: «Ja, ordet har vært forkynt her i huset både av lek og lærd, og mange har i årenes løp fått anledning til å delta i våre gudstjenester, møter, stevner, fester, yngreslag, basarer og søndagsskole. Kanskje sitter der noe igjen, det står noe i Bibelen om at Guds ord ikke skal vende tomt tilbake.»

I sommer var det en lang reportasje om den siste forsamlingen i Vår Land. I denne reportasjen forteller Harald Hegstad, professor ved Menighetsfakultetet, om bedehusenes betydning for Norske bygder. Kirkene stod først og fremst for gudstjenester og andre kristne ritualer, så var bedehusene en sosial arena i norske bygder. Ofte var det bedehusene som var underholdningsarenaen i bygdene.

På slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet var det bedehusene som var i takt med samfunnsutviklingen. Kirken var derimot låst i gamle strukturer. Disse rollene ble gradvis byttet om ut over på 1900-tallet. Mange av arbeidsformene som var vanlige på bedehusene, har nå flyttet inn i kirken.

Hegstad mener at bedehuskulturen ikke vil forsvinne, men den vil innta andre former. Det han derimot er bekymret for er engasjementet for misjonsarbeid, som bedehusene ivaretok.

 

Bedehus og kirke
Bedehuset på Søreide har hatt mange roller. Det fungerte som samlingspunkt for bygda, samtidig som det ble holdt møter og det ivaretok engasjement for misjonsvirksomhet. Gudstjenester ble feiret frem til kirken på Søreide stod ferdig, men bedehuset på Søreide dukket opp igjen i avisenes overskrifter i 1996. Da ble det gjennomført dåp av to barn på bedehuset, og det ledet til en debatt om hvorvidt dåp var forbehold kirkene eller om bedehusene kunne forrette dåp.

Hvorvidt dette var den første dåpen på et bedehus, er vanskelig å dokumentere, men det er et tegn på at forholdet mellom bedehusene og kirken har endret seg de senere årene. Gjennom mange år har kirke og bedehus fungert godt ved siden av hverandre, og mange prester har kommet ut av bedehusmiljøene. De senere årene har bedehusene og kirken glidd mer fra hverandre, og enkelte av organisasjonene som har drevet bedehus i Norge, har startet opp egne forsamlinger og er selvstendige menigheter utenfor Den Norske kirke.

Vi står ved døpefonten og tenker over hvordan utviklingen mellom kirke og bedehus har gått. Døpefonten er enkel, men solid, slik tradisjonen er på et bedehus. Nå står den i hjørnet og forteller en taus historie om hvor variert den kristne tradisjonen er. Rundt døpefonten står Skeie og Ostanin. De er begge døpt etter Jesu ord og befaling, men tradisjonene har ganske ulikt uttrykk.

 

Minnene lever videre
Vi beveger oss ned i kjelleren, hvor Alf viser oss kjøkkenet. I et av skapene finner vi det gamle service som ble laget til bedehuset stod ferdig, dekorert med Søreidgrend bedehus. – Dette skal vi ta frem ved store feiringer, utbryter Ostanin. Han er tydelig begeistret over all historikken som sitter i veggene og forteller at menigheten som flytter inn har et sterkt ønske om å bevare den tradisjonen som sitter i huset. Ostanin viser seg som en mann men interesse og respekt for tradisjoner.

Kanskje er det naturlig for en som er ortodoks. Både gudstjenestefeiringen og troen bærer preg av at de bærer med seg en lang tradisjon. En trend vi har sett de senere årene i Norge, er at de gamle kirkefedrene har blitt lest i langt større grad. Det er ønske om å komme tilbake til røttene i den kristne tro, og disse røttene står den ortodokse kirke litt nærmere enn oss lutheranere. De gamle kirkefedrene leses fremdeles og er en del av den ortodokse tidsbønnsboken, som fremdeles er i bruk. –Vi vil ikke ødelegge noen historiske minner, forteller Ostanin, og fortsetter med å tenke høyt rundt hvordan de skal ivareta de historiske minnene som er i bedehuset.

Tilbake i hovedsalen beveger vi oss frem mot korpartiet, for å se nærmere på alteret. Der ligger det en gammel skinninnbundet Bibel med inskripsjonen Søreide bedehus. Den ble gitt til bedehuset da det stod ferdig, og hører hjemme på alteret fremme i korpartiet, forteller Skeie. Ostanin løfter den ærbødig opp og blar forsiktig gjennom de første sidene før han legger den pent tilbake.

Vandringen gjennom bedehuset har vart en liten stund, og Alf trekker frem orgelkrakken for å hvile beina. Han vender blikket mot Ostanin og spør nysgjerrig hvordan de feirer gudstjenestene i den ortodokse kirke. De er antagelig ganske annerledes enn det han er vant til, legger han til.

 

Alle sanser
- Det kan være vanskelig å forstå gangen i liturgien første gang du kommer på en gudstjeneste i den ortodokse kirke, men etter hvert vil man kjenne seg igjen. I en gudstjeneste bruker vi alle våre sanser for å nærme oss Gud. Det er ikke bare sang og tale. Kunsten har en viktig plass i den ortodokse gudstjenestefeiringen.

En lutheraner kan fort komme til den tanke at de ortodokse er mindre opptatt av dogmatikken på grunn av vektleggingen av de kunstneriske uttrykkene. Mens vi snakker om dette, forklarer Ostanin oss hvordan dette forholder seg for en ortodoks. – Dogmatikken snakker til folk gjennom kunsten.

For ikke lenge siden feiret den ortodokse kirke Kristi forklarelsesdag. For å vise oss hva han mener, bruker han et ikon som tas frem på denne dagen. På dette ikonet er Jesus sentralt plassert i hvitt. På hver side står det en profet. Rundt Jesus er det et fargemøsneter med mørke toner inn mot sentrum, som kalles manforlaer. Dette er i tråd med apofatisk teologi, som er en viktig del av ortodoks teologi. Det betyr at man har en tilnærming til Gud ved at Gud beskrives gjennom hva han ikke er. Jo nærmere man kommer, øker helligheten, og da finnes det ingen beskrivelser som er dekkende, annet enn gjennom mørke.

De to profetene, som står på hver sin side av Jesus, står på fjell. De fjellene profetene står på, er ikke en del av Taborfjellet, som Kristi forklarelsesdag er knyttet til. Tabor er i ikonet relativt flatt, hvor de tre skikkelsene befinner seg. Vi forstår derfor at de fjellene profetene står på, betyr noe ganske annet enn ett geografisk område. Disse fjellene betyr en oppgang til himmelen, og viser oss samtidig en vei som alle troende må gå. Fjell betyr også en sterk tro på Kristus, som da er den veien for å tilnærme seg Gud.

Selve Tabor, ifølge kirkefedrene, symboliserer Kirken fordi Jesus koblet på henne to testamenter vedtatt av Kirken, og viste oss at han er En Bærer av begge" (Efrem fra Syria)

Fargene i ikonet er ogs av betydning. Hvitt er et symbol på Paradis. Den hvite fargen kan vi se både på profeter, apostler og på jorden. Dette glimt eller skinne betyr at hele naturen må bli guddommeliggjort i det siste.

"Det uskapte lys" som man kan se på ikonet kommer etter åndelig praksis som kalles "hesykasmen". Hesykaster mente at en kristen ved å skape både den perfekte ro i kropp, i sinn og et rent bønneliv kan få en ekstraordinær visjon av Guds «uskapte lys». Dette er en gave som bringer renhet og åndelig innsikt.

– Vi kan ikke forstå med tanken dybden i Gud. Vi kan forstå det Gud åpenbarer for oss, forteller Ostanin. Slik kommer dogmatikken frem gjennom kunsten som de bruker i gudstjenestefeiringen.

Skeie lytter interessert når Ostanin forteller om menigheten som skal flytte inn i bedehuset og hvordan de feirer gudstjenestene. -Jeg kan godt tenke meg å komme innom en gang, sier Skeie, og lurer videre på hvilket språk som brukes.

-Det er flere forskjellige nasjonaliteter i vår menighet, og norsk er det internasjonale språket. Ofte bruker vi flere språk i samme gudstjeneste. Det varier litt etter hvem som er der den søndagen. Er det mange serbere, så blir det mer serbisk, er det mange russere, blir det mer russisk, forteller Ostanin og legger til at hvis Skeie kommer på en gudstjeneste, skal han sørge for at hoveddelen blir på norsk.

Den russisk ortodokse menigheten er en liten forsamling og har tatt navnet Kristi Åpenbaringsmenighet. På en gudstjeneste er det normalt mellom 60 til 70 mennesker og de teller ca. 600 medlemmer, fordelt over hele Vestlandet. Den ortodokse kirke er bevisst sine tradisjoner, men det er en ting de har tatt inn i menigheten fra den norske tradisjonen på bedehusene. Det er kirkekaffen.

 

Religionen måtte skjules
Ostanin ble kalt til tjeneste i Norge av patriarkatet i Moskva i 2008. Det er en svært vennlig mann vi møter, og på oppfordring forteller om sin vei inn i prestetjeneste i den ortodokse kirke.

Veien begynner øst i Ukraina hvor han vokste opp under sovjettiden. I voksen alder prøvde han å få tak i dåpspapirene sine, men fant dem ikke. Dette forklarer han med at det var knyttet en viss risiko ved å døpe sine barn under sovjettiden. Alle som ble døpt skulle bli registrert, og man kunne risikere at man mistet jobben av den grunn. Derfor var det mange prester som døpte barn uten å registrere det.

-Jeg var interessert i religion allerede da jeg gikk på skolen, men det var ingen kristen litteratur tilgjengelig. Det var forbudt. Ostanin forteller videre hvordan de sendte brev til adresser i utlandet og at de fikk sendt bøker i retur. Slik kom han etter hvert i kontakt med ortodokse bøker, og det var i denne tradisjonen han merket at han kunne treffe Gud.

Frem til 1917 var den ortodokse kirke statskirke i Russland, og den har på en helt spesiell måte vært identifisert med russisk kultur og historie. Det er vanlig å regne den russisk ortodokse kirkes tilblivelse til år 988, da fyrst Vladimir 1 ble døpt. Blant de betydningsfulle skikkelser i denne kirken er ikonmaleren Andrej Rubljuv. I 1589 ble den russisk ortodokse kirke anerkjent som et eget patriarkat, med hovedsete i Moskva. Selv om menigheten som flytter inn i bedehuset på Søreide er relativt liten, tilhører de den største av de ortodokse kirker og har mer enn 80 millioner medlemmer.

Den Russisk ortodokse kirke ble etter hvert nært knyttet til tsarveldet, men etter revolusjonen i 1917 ble stat og kirke skilt. Fra 1922/23 innledet staten en omfattende forfølgelse av kristne, og tusener av prester, munker og nonner ble henrettet eller omkom i arbeidsleirer. Kirken ble fratatt all eiendom og alle rettigheter. Dette endret seg på 80 – tallet og spesielt etter oppløsningen av Sovjetunionen, og den russisk ortodokse kirke har igjen fått en posisjon i Russland.

Det er litt fremmed for oss hvordan den ortodokse kirke er organisert, og Ostanin tar et litt opphold i historien sin for å fortelle oss hvordan det henger sammen. – Vi er gresk-ortodokse i teologien, men vi har en nasjonal administrasjon.

Den ortodokse kirke, er den nest største kirke i verden, og den oppfatter seg som den eldste kristne kirke da den står i en ubrutt historisk linje tilbake til apostlene. Det snakkes ofte om «de ortodokse kirker» i flertall, da den består av selvstendige kirker uten en pave som binder dem sammen. Når de likevel omtales som én, er det fordi de åndelig sett oppfatter seg som én kirke.

Ostanin vender tilbake til sin historie, og forteller at han i studietiden traff en meget ortodoks mann, som startet det første ortodokse bibliotek i Ukraina. Han samlet folk rundt seg for samtaler og diskusjoner, og her vokste Ostanin sin interesse for troen og kirken. Han utdannet seg innenfor matematikk og ingeniørfag, og jobbet noen år med flyteknikk før han begynte på presteseminar.

 

Mellom brødre
Tilbake på bedehuset ser Skeie og Ostanin ut vinduene og over mot Haakonsvern som ligger på den andre siden av fjorden. Det er to ulike tradisjoner innenfor kristendommen som møtes. Bedehusets lutherske tradisjon som vektlegger Ordet alene og Den ortodokse kirke sin mystiske fremtoning hvor kunsten formidler dybden i den kristne lære. Likefullt er det to brødre som står ved vinduet og ser ut over fjorden mens de lytter til hva den andre har å fortelle. Et bånd som strekker seg over nasjoner og kulturer.

På vei ut av bedehuset snakker de om det store jubileet høsten 2017. Da er det 80 år siden bedehuset ble bygget, og Ostanin forteller at de skal makere dette. -Vi ønsker å lage en stor feiring og håper at mange vil dele sine minner fra bedehuset, slik at de kan leve videre i vår menighet. Kanskje vil dette jubileet sammenfalle med at bedehuset blir vigslet til en ortodoks kirke, røper Ostanin. Et nytt kapittel er i ferd med å skrives i bedehusets historie.

 

 


23. juli 2017 | Logg inn |